Språk
kan være et hinder, men hinderet når man leker med barn er så
utrolig lavt. Det er fantastisk hvor lett det er å interagere med
små barn. Du prøver deg med et lite «mambo?»(How are you?) og får
et forsiktig «Poa»(bra) tilbake. Man smiler stort og smilet blir
gjengjeldt fra øre til øre. Så kiler man litt og latteren runger.
Før de løper bort for ikke å bli kjilt igjen. En annen prøver å
nærme seg og en lekende hånd blir strukket ut. Latteren bryter ut
og plutselig er jakten på barna(har'n) i gang. Plutselig strømmer
unger til og en står omringet av 20-30 unger som med skrekkblandet
fryd både har lyst, men samtidig ikke lyst, til å komme i
kontakt med dette nye, hvite menneske.
Jeg
må gang på gang innse at jeg er i dårligere form en 10 åringer.
Jeg prøvde en gang å få tak i en jente jeg hadde prøvd å ta en
stund og starter firsprang, men det tar ikke mange meterene før
denne 12-åringen har løpt ifra en Marie som løper alt hun kan.
Skuffende. Virkelig skuffende. Etter å ha løpt rundt i 10-15
minutter i varmen etter en skare av leende barn gir jeg dem et
slitent utrykk og går tilbake. Da hører jeg en sakte, men sikker
stigende lyd – som fuglene i istid som samler seg rundt den siste
melonen. «Come, come ... come, come, come...» Latter, glede. Livet
er herlig!
Det
er herlig å se hvor lite som skal til!
I
dag prøvde jeg meg på samme strategi – uten hell. Mange begynte å
le og løpe unna, men mitt i latterskaren skjærer to rungende,
vettskremte SKRIK ut. Det ser ut som om de virkelig har sett et
monster og de gråter av full kraft. Gråter er ikke kraftig nok. De
vræææler. Jeg vet ikke om jeg selv skal le eller gråte. Er jeg
så skummel? Er jeg
som tatt ut fra en skrekkfilm.
Akkurat der og da føltes det som det.
Jeg
klarte heldigvis og tine dem opp og etter mye blunking med øynene og
vist at jeg virkelig ikke er så skummel.
Sitter latteren igjen lett. Lettende! :D
-
Marie
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar