(Teksten ble skrevet i går, men på grunn av sviktende internett, kommer den en dag for sent)
Fire dager
har gått og vi kan se tilbake på innholdsrike, annerledes og
spennende dager her i Afrika!
Vi må
beklage at vi ikke har fått skrevet ett blogginnlegg tidligere, men
det skal ikke puttes under en stol, at internettet her er en smule
ustabilt, men VI LEVER!! I beste velgående!
Turen ned
gikk overraskende bra – vi er tross alt i Afrika. Vi tok fly til
Nairobi via Doha, Qatar, og dermed buss videre til Moshi, også kjent
som Kilimanjaro landsbyen og East Africa Cup(EAC) sin vertsby.
På turen
ned fikk vi et fantastisk godt tilbud på smykker av selgere som kom
bort til bussen ved grenseovergangen. Her snakker vi special prices
for us.
“One for
1 $, five for 5 $
and eight for 10 $“
Dette måtte man nesten bare slå til på...
Eller ikke..*kremt*
I Moshi
ble vi ønsket hjertelig velkommen av resten av distriksteamene og
sommerteamet som allerede hadde kommet.
På
tirsdagen hadde vi først et lite seminar om CHRISC og EAC(På CHRISC
sine nettsider kan du lese mer om EAC og hva CHRISC jobber med.),
siden bussen vi skulle ta til «campus» ikke hadde kommet ennå.
This is Afrika!!(TIA) Og TIA er noe vi virkelig har fått kjent på
og erfare de siste dagene. Dette er noe vi på forhånd hadde
fryktet. Tenk så frustrerende! Virkeligheten er at det er ganske så
behagelig og stressnivået er på minus-siden. Det er lenge siden vi
har følt oss så avslappet.
Toppen av
TIA fikk vi erfare senere om dagen da vi skulle stå for
registreringen av godt over hundre lag, utdeling av tepper,
matkuponger, sanitærartikler og bånd til over 900 afrikanere fra
nær og fjern. Under årets EAC deltar lag fra 6 forskjellige
nasjoner i Øst-Afrika. Det var unger over alt og ingen viste hvor de
kom fra, hvor de skulle, hvem som er lagleder, hvem som hadde fått
bånd og hvem som hadde fått alle tingene. Mange av ungene var
overraskende gode i engelsk, men det viste seg etter at man hadde
prøvd å kommunisere i lang tid og mottat mange samtykkende nikk, at
slett ikke alle forsto engelsk.
Noen har
reist i opp til 40 timer i buss, over mange landegrenser og for
førstegang forlatt landsbyen og sett verden utenfor. Dette førte
til en stor glede og engasjement i ungene, noe som under
registreringen førte til en «smule» kaostilstand.
I dag var
dagen da konkurranseinstinktet skulle testes og det de har trent på
i ett år skal vises. Dagen begynte med seminar om forskjellige
valgfrie temaer som Kicking Aids Out, first Aid, Leadership and culture. Etter
seminarene ble lagene kjørt rundt til diverse steder og baner rundt
omkring i byen. Bussene ble fylt opp til kanten og da vi trodde det
var overfylt ble det stuet inn et helt fotballag til.
Kampene
som egentlig skulle starte halv 11 var enda ikke begynt da vi gikk
til lunsj halv 1. Vi har to ord; African time!
Etter
en fantastisk god lunsj (ps: maten er FAKTISK veldig god!) dro vi ut
til en annen bane hvor det ble konkurrert i volleyball og
sitting-volleyball. Sitting-volleyball er en idrett som er spesielt
tilrettelagt for personer med funksjonshemninger. Dette var veldig
fascinerende å se på. Gleden, stemningen og innsatsen var på topp.
Mens
kampene blir spilt rundt på banene fikk vi gleden av å gå rundt og
mingle, bli kjent med masse fantastiske ungdommer, spille volleyball,
ta bilder, lære og heie på swahili!
Hver kveld
er det kulturkvelder hvor de forskjellige landene får gi oss en
smakebit av det beste fra deres kultur. Første kvelden var det en
åpningssermoni med taler fra diverse viktige folk, samt et
brass-band som spilte alle nasjonalsangene, inkludert den norske. Det
ga oss alle en spesiell nasjonalfølelse å stå midt i Afrika og
synge «Ja, vi elsker». I dag fikk Kenya lov til å skinne i glansen
på scenen.
I morgen
splittes teamet litt opp hvor Margrete skal dra på nye eventyr på
Savanen, sammen med Timon, Pomba, Simba og resten av sommerteamet og
distriksteamene. Kerstin og Marie blir værende igjen i Moshi for å
se mer av hva Moshi og EAC har å by på sammen med en annen, som
heller ikke skal på safari.
Vi lover
at vi skal gi et nytt livstegn når vi får tilgang på internett og
skal prøve å ikke la det gå like lenge til neste gang – men TIA
– This Is Afrika!
Kwaheri
(ha det)
From
Afrika with luuuuuvvv...
Margrete,
Kerstin og Marie