Ankomst Voi og fotballcup

I gaar kom vi frem til Voi etter 7 timer i buss. Her sover vi ogsaa paa Sripture Mission, men av en noe lavere standard enn den i Nairobi. I gaar gjorde vi ikke saa mye. Bare slappet av og dro ut og spiste middag.

I dag sto vi opp i halv 8 tiden og var klar for aa bli hentet av taxi. Fotballcupen skulle starte klokken 9. Halv 9 kom den og en "tuctuc" og hentet oss, vi spiste frokost, handlet vann og mat foer vi kjoerte videre. Ca halv 11 var vi fremme der cupen skulle vaere. Seint? Neida. THIS IS AFRICA! T - A - I!! Kampene begynte ikke foer i 12 tiden, saa vi gikk ikke glipp av noe. Alle kampene ble spilt paa ei hard sandslette (type roed sand man blir utrolig moekkete av), og det var saa som saa med fotballsko paa spillerne. Det var turnering for baade under 14 og under 16 aar. Finalen ble spilt i sekstiden, og etter det har vi spist og dusjet (og man oppdager fort at det ikke hjelper aa bare skylle seg under vannet for aa bli rein) Haandduken ble ogsaa brun....

Det som kanskje har vaert dagens opplevelse er ikke fotballspillingen, men det aa se alle de smaa barna som er rundt paa omraadet. Vi oppdaget fort at Voi er et fattigere sted enn Moshi og Nairobi. Klaerne var hullete og moekkete, mange unger var utrolig tynne og lette, og det var ikke noe problem aa loefte de opp med ei haand og svinge de rundt som en karusell. Har hatt mye goey med de i dag, og det er ikke mye som skal til for at de skal le og ha det goey. Noe som var litt vanskeligere var aa spise lunsjen naar de saa paa. Her har de kanskje ikke spist noe som helst i dag, saa sitter vi med masse vann, broed og frukt. Men vi kan vel ikke redde verden paa en dag, og da turneringen var over delte de ut resten av maten til ungene. Saa, mange inntrykk paa en dag.

Flere av lederene har ogsaa satt et dypt inntrykk paa oss. En av disse er Becky. Hun er en kortvokst ung dame, som om du ser henne fra avstand kan taes for aa vaere 14 aar, men naar man ser henne i aksjon eller faer innsyn av litt av den store visdommen hun sitter med popper det ihvertfall opp et stort smil paa mitt ansikt(Marie). Jeg maa igjen innse at <you shouldn't judge a book by its cover>. Becky startet opp Fahari, som er et jenteprogram for slumjenter, her i Voi for tre aar siden. Uten erfaring, men kun med en manual. Hun maatte gjoere alt fra grasroten. Berolige foreldre og faa de med paa laget, finnet et sted aa vaere og engasjere ungjentene. Det startet med to, saa ble de fire og naa et par aar senere har hun en klasse paa 30 ivrige unge jenter som er blitt forandret gjennom programmet.
Jeg moette Becky foerste gang paa EAC i det hun hadde en alvorsprat med jentene, for som med alle jentegrupper blir det intriger, men maeten hun oppmuntret, loeste konfliktene og loeftet opp jentene var fantastisk aa se. Hun har en helt ekstraordinaer autoritet, et livsmot og evne til aa lede andre jeg virkelig ser opp til. Livsmotoet hennes er aa gjoere alt med PASJON, og ikke paa grunn av egenaere, og ta de sjansene man faar i livet. Liten, saa vell som stor. Ved hjelp av hennes innsatsvilje, staapaamot og pasjon for det hun jobber med har hun klart aa utrette store ting her i Voi!

I morgen skal vi i kirken, og vi har faatt beskjed om aa forberede en sang, saa det kan jo bli spennende. Vi skal ogsaa besoeke landsbyen og overnatte der til mandag. Uten stroem, uten alle fasiliteter, sammen med krypdyr og innsekter: saa det blir nok en opplevelse det ogsaa.

Ellers har vi det bra, og er saa og si friske hele gjengen. Litt magetroebbel har det kanskje vaert de siste dagene, men det begynner aa bli bedre for hele teamet naa.

Vi blogges!