Mambo... Poa..! :D

(Teksten ble skrevet i går, men på grunn av sviktende internett, kommer den en dag for sent)

Fire dager har gått og vi kan se tilbake på innholdsrike, annerledes og spennende dager her i Afrika!

Vi må beklage at vi ikke har fått skrevet ett blogginnlegg tidligere, men det skal ikke puttes under en stol, at internettet her er en smule ustabilt, men VI LEVER!! I beste velgående!

Turen ned gikk overraskende bra – vi er tross alt i Afrika. Vi tok fly til Nairobi via Doha, Qatar, og dermed buss videre til Moshi, også kjent som Kilimanjaro landsbyen og East Africa Cup(EAC) sin vertsby.

På turen ned fikk vi et fantastisk godt tilbud på smykker av selgere som kom bort til bussen ved grenseovergangen. Her snakker vi special prices for us.

“One for 1 $, five for 5 $ and eight for 10 $“ Dette måtte man nesten bare slå til på... Eller ikke..*kremt*

I Moshi ble vi ønsket hjertelig velkommen av resten av distriksteamene og sommerteamet som allerede hadde kommet.

På tirsdagen hadde vi først et lite seminar om CHRISC og EAC(På CHRISC sine nettsider kan du lese mer om EAC og hva CHRISC jobber med.), siden bussen vi skulle ta til «campus» ikke hadde kommet ennå. This is Afrika!!(TIA) Og TIA er noe vi virkelig har fått kjent på og erfare de siste dagene. Dette er noe vi på forhånd hadde fryktet. Tenk så frustrerende! Virkeligheten er at det er ganske så behagelig og stressnivået er på minus-siden. Det er lenge siden vi har følt oss så avslappet.

Toppen av TIA fikk vi erfare senere om dagen da vi skulle stå for registreringen av godt over hundre lag, utdeling av tepper, matkuponger, sanitærartikler og bånd til over 900 afrikanere fra nær og fjern. Under årets EAC deltar lag fra 6 forskjellige nasjoner i Øst-Afrika. Det var unger over alt og ingen viste hvor de kom fra, hvor de skulle, hvem som er lagleder, hvem som hadde fått bånd og hvem som hadde fått alle tingene. Mange av ungene var overraskende gode i engelsk, men det viste seg etter at man hadde prøvd å kommunisere i lang tid og mottat mange samtykkende nikk, at slett ikke alle forsto engelsk.

Noen har reist i opp til 40 timer i buss, over mange landegrenser og for førstegang forlatt landsbyen og sett verden utenfor. Dette førte til en stor glede og engasjement i ungene, noe som under registreringen førte til en «smule» kaostilstand.

I dag var dagen da konkurranseinstinktet skulle testes og det de har trent på i ett år skal vises. Dagen begynte med seminar om forskjellige valgfrie temaer som Kicking Aids Out, first Aid, Leadership and culture. Etter seminarene ble lagene kjørt rundt til diverse steder og baner rundt omkring i byen. Bussene ble fylt opp til kanten og da vi trodde det var overfylt ble det stuet inn et helt fotballag til.

Kampene som egentlig skulle starte halv 11 var enda ikke begynt da vi gikk til lunsj halv 1. Vi har to ord; African time!

Etter en fantastisk god lunsj (ps: maten er FAKTISK veldig god!) dro vi ut til en annen bane hvor det ble konkurrert i volleyball og sitting-volleyball. Sitting-volleyball er en idrett som er spesielt tilrettelagt for personer med funksjonshemninger. Dette var veldig fascinerende å se på. Gleden, stemningen og innsatsen var på topp.

Mens kampene blir spilt rundt på banene fikk vi gleden av å gå rundt og mingle, bli kjent med masse fantastiske ungdommer, spille volleyball, ta bilder, lære og heie på swahili!

Hver kveld er det kulturkvelder hvor de forskjellige landene får gi oss en smakebit av det beste fra deres kultur. Første kvelden var det en åpningssermoni med taler fra diverse viktige folk, samt et brass-band som spilte alle nasjonalsangene, inkludert den norske. Det ga oss alle en spesiell nasjonalfølelse å stå midt i Afrika og synge «Ja, vi elsker». I dag fikk Kenya lov til å skinne i glansen på scenen.

I morgen splittes teamet litt opp hvor Margrete skal dra på nye eventyr på Savanen, sammen med Timon, Pomba, Simba og resten av sommerteamet og distriksteamene. Kerstin og Marie blir værende igjen i Moshi for å se mer av hva Moshi og EAC har å by på sammen med en annen, som heller ikke skal på safari.

Vi lover at vi skal gi et nytt livstegn når vi får tilgang på internett og skal prøve å ikke la det gå like lenge til neste gang – men TIA – This Is Afrika!

Kwaheri (ha det)

From Afrika with luuuuuvvv...

Margrete, Kerstin og Marie